Alkoholens ofre
.
Jeg var nykterist til jeg var 45 år, smakte omtrent aldri på alkohol. Synes det var vond smak både på vin, øl og brennevin, jeg klarte nesten ikke svelge det. Rynket på nesa for hvert svelg. Husker da jeg jobbet i et hel-finsk firma som sekretær for mange år siden. Her, som eneste høna i flokken, ble jeg tilbudt vodka ved noen anledninger. Ingen spurte om jeg ville ha, bare satte frem glasset. I arbeidstiden. Du vet, finner og vodka. I alle fall, så fort ingen så meg, tømte jeg ut innholdet på blomsten jeg hadde på skrivebordet mitt. Ung som jeg var den gang, turte jeg ikke å takke nei.
Min far, verdens snilleste pappa, var alkoholiker. Han var i begynnelsen sjelden overfull, han skjøtte sin jobb og var en god far. Han sa til oss barna at han drakk fordi han var tørst og jeg kunne ikke skjønne hvorfor han ikke bare kunne drikke vann i stedet. Selv om han var aldri så snill var jeg skamfull over ham, gjorde alt jeg kunne for å dekke over misbruket for mine venner, som resten av familien. Og jeg var livredd når han kjørte bil påvirket, noe han nok mer eller mindre gjorde hele tiden. Redd for at noe kunne skje ham. Jeg var alltid redd et eller annet ondt skulle skje, noe som kunne ta ham fra meg. De siste årene han levde, drakk han mer og mer og var ofte tydelig full og begynte å vanke med likesinnede. Og bli borte i dagevis. Eller han tok med sine svirebrødre hjem. Til mamma`s og oss barna sin store fortvilelse. Det ble enda mere fyll å forholde seg til. Ingen som ikke har opplevd det kan forstå barnets frykt og redsel for fulle mennesker. Mennesker som endret personlighet etter hvert som flaska ble tømt.og ble til atale, ekle griser. Jeg hatet fylla og det den gjorde med pappa`n min. Og jeg led under skammen jeg følte over ham, samtidig som jeg var veldig glad i ham. Ikke bare skam, men et hav av vonde følelser bodde i mitt hodet. Femten år gammel flyttet jeg til Oslo, hadde fått meg kjærest, som var ti år eldre, og jobb i frisørsalong. ( Han ble min klippe i over 25 år). Etter jeg begynte å tjene penger syntes jeg det var fint å kunne komme hjem med bæreposer med mat, og tobakk til pappa. Men det siste året han levde måtte jeg ut på bygda å finne ham for å gi ham tobakken. Det var så vondt å se hva alkoholen gjorde med min kjære, gode pappa. Og jeg hadde så vondt av mamma som måtte leve oppi dette. Hun var en enkel og pliktoppfyllende husmor, pertentlig på alle vis og opptatt av at det ytre bilde skulle være perfekt. Gud som hun må ha pintes og vært plaget av dette i mange år.
Pappa fikk av legene beskjed om at hvis han ikke sluttet å drikke, ville han dø innen et halvt år. Dessverre valgte han flaska og døde et snaut år senere. Han ble 51 år. RIP.
Med denne oppveksten var jeg nok også preget i synet på alkohol, hvor mye den kunne ødelegge om den kom ut av kontroll.
Men, da jeg var 45 år traff jeg en mann jeg ble hodestups forelsket i. Ekteskapet mitt hanglet og det samme gjorde hans. Vi kjente til hverandre gjennom jobb. Og kunne vel ikke drømt om at han ville se min vei. Så mandig og kjekk, yrkesmessig profosjonell...han var spesialist på sitt felt, og et utrolig godt medmenneske. Etter tøffe brudd med våre respektive ektefeller, sladder og baksnakkelse i bygda, flyttet han inn hos meg. Solgte huset han hadde bygd med egne hender og slo seg til ro i sitt nye hjem
Det var en fantastisk tid, vi var oppslukt av hverandre i lang tid.....til hverdagen innhentet oss som den gjør med alle forelskede par. Husker ikke hvor lenge, men ca etter et halvt år begynte jeg å reagere på blikket og oppførselen hans. Tenkte ikke så veldig mye over det, han var sikkert bare sliten. Men jeg merket meg mer og mer at det var noe mer. Han var påvirket av noe. Etter en tid spurte jeg ham forsiktig om han drakk i smug. For første gang var han irritert på meg. Lurte på hva jeg mente og trodde om ham. Og ikke visste jeg hva det var, annet enn at noe var det. Riktignok hadde eksen hans ringt meg i begynnelsen av forholdet og sa at han var alkoholiker. Men hun var så full av hat til oss begge, lagde de vanskelighetene hun kunne, så jeg trodde henne ikke. I etterkant vet jeg at dette var allment kjent, de fleste visste han var alkoholiker, men ikke jeg. Han ble observert mange ganger sittende i sin bil og tømme i seg øl, uansett tid på døgnet.
Så kom den dagen han ble konfrontert med sitt misbruk. Han brukte en del tid i garasjen og denne dagen snek jeg meg innpå ham. Der sto han å drakk av en ølboks. Da jeg lette rundt i garasjen fant jeg ølbokser over alt på de merkeligste steder. I støvler, verktøykasser osv. Jeg trodde jeg skulle besvime, var det virkelig sant...at min kjære var en alkoholiker. En vond tid fulgte med benektelser og unnskyldninger. Jeg var så fortvilet når han nektet, men så at han var bedugget. Og han kalte meg mistenksom og mistroende. Selvfølgelig ble det mye ufred mellom oss.
Som med pappa, jeg var jo så glad i denne mannen. Jeg ville ikke miste ham og prøvde å leve med det. Etter et par år hadde jeg mitt første glass jeg å, for å holde ham med selskap. Jeg vendte meg til å drikke vodka med masse cola. Når jeg ikke kjente smaken av brennevin gikk det greit å svelge. Vi gikk ofte ut i helgene på dans, vi begge elsket å danse, og vi begynte å "varme" opp hjemme med noen glass. Nå hadde jeg opplevd hva beruselen gjorde med meg og gledet meg til helgene. Men jeg aksepterte ikke at han drakk midt i uka og kom påvirket hjem i lunsjpausen. Jeg forble mistenksom, kjøpte til og med et alkometer han måtte blåse i hvis jeg trodde han hadde drukket. Når som helst på døgnet blåste han rødt. Det kom bortforklaringer, unnskyldninger og de merkeligste påskudd. Så var det truslene han kom med om å ta sitt eget liv. Mang en gang trodde jeg faktisk han ville gjøre alvor av det. Han kunne plutselig ta med seg jaktgeværet i bilen for å reise å "skyte seg". Eller han truet med å drukne seg. De timene han var borte var den reneste tortur og jeg begynte å bli frynsete i nervene.
Jeg var ikke villig til å gi slipp på ham allikevel, håpet og håpet på hans løfter om å slutte. Vi var jo så glade i hverandre og hadde mange fine opplevelser sammen. Han var aldri voldelig eller slem, tvert i mot..han var god og snill og veldig hjelpsom.
Etter fire år var jeg ganske så sliten og lei. Lei av å stadig være på vakt. alle løgnene og ufreden som fulgte med. Jeg orker ikke mer. Som så ofte skjer i et skrantende forhold. kommer det en tredjemann inn i bildet før man tar tak. Jeg falt for en annen mann. Og ja, jeg var stygg og "fridde" med denne personen en tid før jeg jeg sa ifra og gikk. Det var riktignok ikke jeg som sa det, men den nye..som var en venn av oss begge. Det endte forferdelig, de to mennene begynte å sloss. og tiden etterpå ble meget turbulent for meg. Det vondeste å bære var samvittigheten og tanken på hvor stygg jeg hadde vært som gikk fra min eks. Hans sorg ble min sorg. Derfor klarte jeg ikke å kutte ham helt ut og vi forble venner i mange år.
At jeg gikk fra asken til ilden, er an annen historie....om hvordan jeg selv ble alkoholiker.
Jeg sitter med alkoholikerens historie, både pappa`s og exen`s. Og senere min.
Det er et vondt stempel å bære på. Du er alkoholiker, ikke noe mer. Du må leve med forakt, utstøtelse og vanære og dine personlige kvalifikasjoner teller ikke mer. Du er et null. Og det er så feil, alkoholikeren er så mye mer. Han kan ha like mange kvalifikasjoner, like mye nestekjærlighet, kompetanse og positive sider som mange andre. Kanskje enda mer hjertelag enn andre. De er medmennesker med sine lengsler og drømmer som alle oss andre. Snu dem ikke ryggen. Ikke avvis eller se ned på dem, de har faktisk en sykdom som er langt verre enn de fleste sykdommer, de er underveis til å miste seg selv. En alkoholiker har bare et liv han også, som oss andre, med ønske om et godt liv. "Hvorfor drikker Jeppe".? Største grunnen er at vi selvmedisinerer oss, hverdagen er blitt for tung å bære. Vi har ventet for lenge med å søke hjelp til vår psykiske helse, fordi vi prøver å "være sterke" og"ordne opp i " våre lidelser på egen hånd. Til slutt tar avhengigheten over og vi ønsker ikke lenger å møte virkeligheten Vi er ikke født svake, det er livets hendelser som har ført til at vi er blitt dypt ulykkelige. Vi mennesker er ikke likt skrudd sammen og har forskjellige metoder til å møte livets motgang med. Det er så lett å dømme alkoholikeren, men hvem av oss har rett til å fordømme uten å ha gått noen mil i hans sko......