I mange år fikk jeg leve ut drømmen min, å ha mitt eget paradis på jord. På et småbruk etter mine foreldre og besteforeldre. Det mest idylliske sted du kan tenke deg. Her var store arealer med låve, stabbur og flere fjøs. Etter å ha flyttet hjem etter mange år i Oslo kunne jeg realisere min drøm om å holde dyr. Det ble etter hvert fire perser- puser, Fleur, Frode, Dukke Lise og Flashman, border collien Frisco og cavalier king Charles spanielen Fredrik.
Det stoppet ikke der. Fra barnsben av var jeg vant til dyr på fjøset. Men som den dyreelskeren jeg er, orket jeg ikke ha dyr som måtte holdes inne i båser eller slaktes. Derfor falt valget på høns. Det begynte med 11 høner kjøpt av en som drev med storproduksjon. Gleden av å motta de ble forvandlet til et vondt minne. Det var 11 fjærløse krøplinger som jeg aldri vil glemme synet av. Etter å ha stått tett sammen i trange bur, hadde fjærene falt av, de kunne hverken gå ordentlig eller bruke vingene. Jeg bestemte meg for at de hos meg skulle oppleve paradiset så langt jeg kunne gi dem det. Nå hadde de plutselig 20 kvadratmeter å utfolde seg på. Tre ganger i uken var jeg på Kiwi og hentet frukt, grønt og ferskvarer fra dagen før. I tillegg fikk de selvsagt kraftfòr. Tristheten over hvor skrøpelige de var ble erstattet av gleden over hvordan de ble bedre dag for dag. Jeg satt ofte på en stol i blant dem...kunne sitte timesvis å nyte av at de koste seg med god mat og fri utfoldelse. Toppen var den dagen de var blitt såpass bra at de kunne slippes ut i det fri. Det var en stund av ekte lykke.
Etter hvert ble det flere høner. Fra små dverg raser i alle varianter til store sussex, Orpington, italienere ... et eventyr av forskjellige raser. Hver morgen i sommerhalvåret ble fjøsdøra åpnet og sytti glade tupper og haner sto i kø for å komme ut. De flakset og kaklet og var yre av glede...som om hver dag var en ny opplevelse. De hadde gress, åker. eng og sandhull å boltre seg i...hele dagen. Til det magiske klokkeslettet syv...da gikk den ene stjerten etter den andre inn og fant seg sine faste plasser på vaglene. Bjarne, Bernt, Roger, Tullemor, Prusselusken, Anna, Harald.....alle hadde de egne navn. Utenom tyve som var klin like..de fikk alle navnet Torill.
Jeg er tullet når det gjelder dyr og omsorg. De spiste ikke av trau, nei, de fikk maten dandert på fat. Et for frukt, et for grønt osv. At de bokstavelig dreit i maten og
tråkket på den gjorde ikke min entusiasme mindre. Min intensjon var hele tiden å gi dem et fantastisk liv. Ingen av de ble slaktet, de fikk gå til alderen tok dem. Man dreper ikke venna sine, Jeg er vel en av få som har møtt opp med høner i kattebur hos veterinæren....for meg er det naturlig å prøve å redde livet til de jeg har kjær. Om man legger godviljen til vil man oppdage at en høne slettes ikke bare er en høne. Tar man seg tid til å følge de opp vil man se at de er forskjellige i adferd de også. Prusselusken, f.eks...en liten svart dverghøne, ville sitte på skulderen min om morran når jeg forberedte maten deres. Det var rituale. Av og til ble hun sittende når jeg gikk inn i huset og da kom det..krr krr...det syntes hun var kos. Hun var for øvrig kjæreste med Harald, en vanlig stor hane, Et forunderlig par.
Et annet par var endene Andy og Pandy. To uadskillige venner som hang sammen som erteris. Litt rampete var de begge og stjal det de kunne. Om våren når jeg plantet stemor, kom de etter og dro de opp igjen. De var suverene på å utforske verden utenfor tomta. spesielt nabogården tiltrakk dem. Mitt mareritt, da naboen slettes ikke var glad for besøket og "visittkortet" de la igjen. Da den ene døde, sørget den andre seg i hjel noen dager etterpå. Så trist.
Hundene, kattene, hønene, endene....så mange fine stunder og opplevelser med hver og en av de,,,nok til å fylle flere bøker,
Jeg hadde laget om hagen på to mål til et eldorado av blomster og prydbusker. Det var bed rundt huset, stabburet, garasjen og fremsiden av låven. Med alle mine dyr blandt de fagreste farger er dette et av de vakreste minnene fra en svunnen tid. Det dyrene og naturen betød for meg, gjorde meg lykkelig hver eneste dag, Ubetalelige opplevelser, en verden av idyll. Jeg fikk oppleve paradis på jord, det er jeg evig takknemlig for.
Det stoppet ikke der. Fra barnsben av var jeg vant til dyr på fjøset. Men som den dyreelskeren jeg er, orket jeg ikke ha dyr som måtte holdes inne i båser eller slaktes. Derfor falt valget på høns. Det begynte med 11 høner kjøpt av en som drev med storproduksjon. Gleden av å motta de ble forvandlet til et vondt minne. Det var 11 fjærløse krøplinger som jeg aldri vil glemme synet av. Etter å ha stått tett sammen i trange bur, hadde fjærene falt av, de kunne hverken gå ordentlig eller bruke vingene. Jeg bestemte meg for at de hos meg skulle oppleve paradiset så langt jeg kunne gi dem det. Nå hadde de plutselig 20 kvadratmeter å utfolde seg på. Tre ganger i uken var jeg på Kiwi og hentet frukt, grønt og ferskvarer fra dagen før. I tillegg fikk de selvsagt kraftfòr. Tristheten over hvor skrøpelige de var ble erstattet av gleden over hvordan de ble bedre dag for dag. Jeg satt ofte på en stol i blant dem...kunne sitte timesvis å nyte av at de koste seg med god mat og fri utfoldelse. Toppen var den dagen de var blitt såpass bra at de kunne slippes ut i det fri. Det var en stund av ekte lykke.
Etter hvert ble det flere høner. Fra små dverg raser i alle varianter til store sussex, Orpington, italienere ... et eventyr av forskjellige raser. Hver morgen i sommerhalvåret ble fjøsdøra åpnet og sytti glade tupper og haner sto i kø for å komme ut. De flakset og kaklet og var yre av glede...som om hver dag var en ny opplevelse. De hadde gress, åker. eng og sandhull å boltre seg i...hele dagen. Til det magiske klokkeslettet syv...da gikk den ene stjerten etter den andre inn og fant seg sine faste plasser på vaglene. Bjarne, Bernt, Roger, Tullemor, Prusselusken, Anna, Harald.....alle hadde de egne navn. Utenom tyve som var klin like..de fikk alle navnet Torill.
Jeg er tullet når det gjelder dyr og omsorg. De spiste ikke av trau, nei, de fikk maten dandert på fat. Et for frukt, et for grønt osv. At de bokstavelig dreit i maten og
tråkket på den gjorde ikke min entusiasme mindre. Min intensjon var hele tiden å gi dem et fantastisk liv. Ingen av de ble slaktet, de fikk gå til alderen tok dem. Man dreper ikke venna sine, Jeg er vel en av få som har møtt opp med høner i kattebur hos veterinæren....for meg er det naturlig å prøve å redde livet til de jeg har kjær. Om man legger godviljen til vil man oppdage at en høne slettes ikke bare er en høne. Tar man seg tid til å følge de opp vil man se at de er forskjellige i adferd de også. Prusselusken, f.eks...en liten svart dverghøne, ville sitte på skulderen min om morran når jeg forberedte maten deres. Det var rituale. Av og til ble hun sittende når jeg gikk inn i huset og da kom det..krr krr...det syntes hun var kos. Hun var for øvrig kjæreste med Harald, en vanlig stor hane, Et forunderlig par.
Et annet par var endene Andy og Pandy. To uadskillige venner som hang sammen som erteris. Litt rampete var de begge og stjal det de kunne. Om våren når jeg plantet stemor, kom de etter og dro de opp igjen. De var suverene på å utforske verden utenfor tomta. spesielt nabogården tiltrakk dem. Mitt mareritt, da naboen slettes ikke var glad for besøket og "visittkortet" de la igjen. Da den ene døde, sørget den andre seg i hjel noen dager etterpå. Så trist.
Hundene, kattene, hønene, endene....så mange fine stunder og opplevelser med hver og en av de,,,nok til å fylle flere bøker,
Jeg hadde laget om hagen på to mål til et eldorado av blomster og prydbusker. Det var bed rundt huset, stabburet, garasjen og fremsiden av låven. Med alle mine dyr blandt de fagreste farger er dette et av de vakreste minnene fra en svunnen tid. Det dyrene og naturen betød for meg, gjorde meg lykkelig hver eneste dag, Ubetalelige opplevelser, en verden av idyll. Jeg fikk oppleve paradis på jord, det er jeg evig takknemlig for.