– Ensomheten min synes ikke utenpå meg når jeg går ut. Men den er uutholdelig, og en tilstand med mental smerte og sorg, skriver anonym. Slik beskriver kvinnen som er i voksen alder sin opplevelse av ensomhet. Hun forteller at hun synes det er trist å ikke huske sist hun lo innenfra og ut, og at smilet blir borte fordi det ikke er noe å smile av. – Ensomhet kommer ofte snikende den dagen man blir syk og ufør. Man mister rutiner, kolleger og en del av sin verdighet og fellesskapet som bidragsyter til samfunnet, skriver en annen kvinne. NRK har pratet med flere i en gruppe på Facebook der det er mange som føler seg ensomme. Her engasjerer de seg i hverandres historie, og deler hverandres gleder og sorger. De ser medmennesket, og bruker tid på hverandre som er i samme situasjon. Personene vi har pratet med ønsker å være anonyme, men i sitater i denne saken kan du lese flere utdrag av deres tanker.
Jeg er ensom også når jeg er med mennesker. De kan snakke og ha det hyggelig, mens jeg sitter med smilet og hører. Men inni meg, der er det bare meg.
– Like viktig som direkte kontakt
Og de er ikke alene om å ha en slik gruppe. Selv om det å være åpen om ensomhet er tungt i den virkelige verden, er det flere steder i sosiale medier både hjertevarme og fellesskap. Førsteamanuensis og forsker ved Universitetet i Tromsø, Camilla Lauritzen, mener forum og chattegrupper på internett kan være positivt for de som føler seg ensom. – Å oppsøke sosiale arenaer for folk som er ensomme er vanskelig. Sosiale medier er en arena hvor folk kan treffes uten å måtte gå ut, og slik kontakt er like viktig som ansikt-til-ansikt-kontakt, sier Lauritzen. Sosiale medier er et sted som i økende grad brukes for å knytte nye vennskap. Noen syns det er enklere å kommunisere via internett, og det kan også bringe noen ut av ensomheten.
Jeg føler, og vet, jeg ikke er "bra" nok lenger. Uten tittel og penger, ser de meg ikke som den jeg er i mitt indre..
Hver tredje ungdom er ensom
I april i år erklærte helse- og omsorgsminister Bent Høie ensomhets-alarm i Norge. Han mener ensomhet er den nye «usynlige» folkehelsesykdommen.
Helsedirektoratet mener flere enn hver femte i dette landet føler seg ensomme, og ikke har noen nære de kan snakke med. Røde Kors gjorde i 2012 en undersøkelse der de fant at én av tre unge mellom 18–29 år følte seg ensom. Problemet er stort, og Bymisjonen i Tromsø erfarer også at temaet er vanskelig å snakke om. – Følelsen av ensomhet tror jeg er tung å bære, det er nesten skambelagt. Å si «jeg er ensom», når hørte du det sist? At det er tabubelagt tror jeg gjør det vanskeligere å bryte ut av ensomheten, sier bymisjonsprest Kjersti Marie Lægdene.
Bymisjonsprest i Tromsø, Kjersti Marie Lægdene, tror alle føler seg ensom en gang i livet. Men for noen, er det ekstra vanskelig å komme se ut av. Foto: Ida Louise Rostad / NRK
– Ensomhet fins overalt
Hun møter mange i ulike livssituasjoner, både via arrangementer i Bymisjonen, og igjennom hennes arbeid i Kirkens SOS. – Ensomhet sprenger alle samfunnslag, fins overalt og i alle aldersgrupper. Dessverre, sier Lægdene.
En fellesnevner for de fleste hun møter er ensomhetsfølelsen, følelsen av å være alene, ufrivillig.
– Det er en tydelig økt pågang av folk som bare trenger å prate med noen, særlig nå i juli. Folk faller ut fra sine faste nettverk, og trenger noen å snakke med. Kanskje er det bare den ene personen de møter og prater med i løpet av hele dagen, sier Lægdene.
Ensomheten min liker regnvær for det stemmer bedre med det indre landskapet inni meg, det er år jeg ikke hører fuglene på våren. Og ensomheten har bragt meg inn i en nesten kronisk depresjon. Det er leit å ikke huske sist jeg lo innenfra og ut.
Sommeren kan være ekstra tøff
Alle de andre reiser bort, byen blir stille. Fritidsaktiviteter avslutter, ting holder sommerstengt. – Juli kan være en herlig tid hvis du har noen å være sammen med. Men for dem som er ensomme, blir følelsen ekstra forsterket, og sommeren ekstra tung, sier Lægdene. Hun forteller om en kvinne hun nylig møtte. I starten av 40-årene, men med en sorg. Sorg over sommerferien som var på tur, og sorg over ensomheten.
– Hun sa «å nei, nå er det sommerferie snart, og da reiser alle sammen bort». Hun nevnte tre personer, alle er hennes profesjonelle hjelpere, gjengir presten.
– Det viste så tydelig et liv uten mange venner. Og dessverre er det sånn, for veldig mange.
Lægdene tror alle mennesker i løpet av livet kjenner på følelsen av ensomhet, og at mange kan relatere til ordet. – Jeg tror man må bli flinkere til å se hverandre, si hei. Vi må prøve å gjøre noe med den økende graden av ensomhet i samfunnet. Den ulykkelige ensomheten, den ikke valgte ensomheten. Men utfordringen er, hva gjør vi med det? spør hun.
Førsteamanuensis i veiledningspedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Camilla Lorentzen, mener ensomhet må forebygges fra skolealder. Foto: Ida Louise Rostad / NRK
Sammenheng mellom psyke og ensomhet
Ensomhet henger nøye sammen med emosjonelle problemer hos barn og unge, sier førsteamanuensis i veiledningspedagogikk, Camilla Lauritzen. Hun har forsket på barn og unges psykiske helse, i tillegg til at hun underviser i master på barnevern ved UiT.
– Det er stor sammenheng mellom det å være ensom og det å få psykiske helseproblemer. Det å ha vennskap og gode sosiale relasjoner, et godt psykososialt miljø, kan forebygge ensomhet, sier Lauritzen.
En undersøkelse av Nordlandsforskning fant en klar sammenheng mellom unge som dropper ut av skolen eller faller ut av arbeidslivet i tidlig voksenalder, veldig ofte også er ensom, har hatt lite venner, og lite sosialt nettverk.
– Har du vært isolert som liten, er det vanskelig å klare seg i voksenlivet. Ensomhet kan føre til psykiske helseproblemer, til isolasjon, angst og depresjon, sier Lauritzen.
Ensomhet er en tilstand med mental smerte, uutholdlighet og sorg. Ensomheten er også å aldri bli invitert med på tur, fødselsdagsselskaper og lignende. Ensomhet synes ikke utenpå meg når jeg går ut. Ensomheten står som en usynlig mur mellom meg og de jeg møter.
Voksne har et ansvar
Hun tror også at sommerferien synliggjør nettverket du har rundt deg.
– I skoleferien er nok ensomheten mer «å ta og føle på». Det er en periode andre – iallfall utad – gjør så mye hyggelig sammen. Har man ikke stor familie eller venner, kan det være ekstra vanskelig, sier Lauritzen.
– Ensomhet er ikke noe man vil være åpen om, det er litt skambelagt. Mange unge prøver å dekke over ensomheten, det er kanskje ikke det tøffeste i verden å stå fram med at man har lite venner og lite nettverk.
Førsteamanuensen mener det er voksnes ansvar som rollemodeller og støttespillere å legge til rette for at barn lærer å utvikle sosial kompetanse og til å være inkluderende i tidlig alder.
Og at skoler skal ha klare strategier for hvordan de skal jobbe med dette i skolen.
– Vi trenger å ha et forebyggende perspektiv, komme inn tidlig og hjelpe disse barna. Vi bør ha fokus på vennskap og bygging av sosial kompetanse hos barn og unge. Skolen er en kjempeviktig arena, sier Lauritzen.
– Vondt å stå utenfor.
Samtidig som bekjente legger ut bilder fra stranden, fra fisketur eller en fjelltopp i gode venners lag, gleder medlemmene i facebookgruppen seg over fellesskapet de har klart å skape. Over å ha et sted der de føler seg forstått og inkludert. – Hva betyr denne gruppen for dere? – Å stå utenfor samhold er en vond følelse, derfor er jeg så glad vi her inne har hverandre, til oppmuntring og trøst.
Gi aldri opp. Der det er liv finnes alltid et håp. Håpet er en positiv tanke. Positive tanker gir kraft og energi. Energi kan få ting til å skje. Bare ikke gi opp. Vær takknemlig for alt du har, alt du er, og livet vil jobbe med deg, ikke mot deg. Det eneste redskapet du trenger er viljen. Viljen til å gi deg selv et best mulig liv. Ingen kan leve livet for deg, du må leve det selv. Ingen kan gjøre deg lykkelig om du ikke har lykke i deg selv. Der er viktig å kunne se...ikke være blind for egne feil eller mangler. Det gjør det så mye lettere å akseptere hvorfor "shit" av og til" happens". Innrømme at det var dumt sagt eller gjort av meg. Det er ikke alltid "alle andres" feil at vi går i motbakke selv om vi gjerne velger å tro det. Å ha selvinnsikt, være realistisk og tro mot seg selv åpner for mer tilgivelse, mer forståelse og aksept av andre. Ikke sammenlign deg med andre, ingen er akkurat som deg. Det vil alltid være noen som har mer...eller mindre. Derfor er vi alle unike. Det vi sender ut vil alltid slå tilbake på oss. Er vi negative. ja da er det negativitet vi får tilbake. Slik er universets lover. Tankene er energier. små molekyler som blir fanget opp. Tenk ikke krig, tenk fred. Tenk ikke fattig, men rik. Tenk ikke at glasset er halvt tomt, tenk at det er halvt fullt. Alt i verden begynner med en tanke.... En tanke skapte krig, atombomber og ufred. Velg med omhu dine egne tanker. Ha en fin dag videre.
Vi har våre illusjoner om mennesker vi møter. I vårt hode danner vi våre egne illusjoner om en annen. Derfor ryker så mange forhold, vennskap og gryende bekjentskaper. De lever ikke opp til det vi trodde, så frem til, og forventet i vårt eget bilde. Jeg tror også dette er grunnen til at så få dating-møter lykkes. Vi ser noen bilder, noen fine ord som er spesielt utvalgt. Og dette bildet, denne illusjon om dette mennesket stemmer ikke alltid overens med virkeligheten. Faktisk er det sjelden det stemmer.
Mange av kundene i forretningen min var kjendiser. tiden var 1980 årene. Hege Schøyen var ikke morsom, hun lo ikke eller skøyet med meg. Hun var en sliten kvinne etter dagens jobb. Jarl Goli var ikke den vennlige mannen fra Portveien 2, han forlangte at jeg skulle bære plantene han kjøpte noen kvartaler nedenfor..straks..jeg måtte låse døra for å kunne dette. Benedikte Adrian gikk ikke blant blomstene og sang "Lenge leve livet" med sløyfer i håret. Jon Eikemo leste ingen dikt for meg. Morten Harket, med sine to livvakter, var ikke lenger en uoppnåelig person...han sto foran meg og snakket om noe så hverdagslig som blomster.
Den gangen var jeg i tredve-årene, syntes det var litt stas med alle disse kjendisene og sikret meg alles autografer
Da jeg senere arbeidet i et kunstforlag på vestkanten traff jeg igjen mange kjente personer. Som kunstnere og potensielle kjøpere,. Av og til kommenterte jeg kundene til min fantastiske sjef med ord som så fin han eller hun er. Svaret han ga er et av største komplement jeg i min tid har fått "du er finere, du er like naturlig og lik deg om jeg møter deg på jobben i dag eller på gaten om to uker". Et annet kjært og oppløftende minne fra da er ordene, muntlige og skriftlig. fra daværende høyesterettsadvokat og tidligere forsvarssjef og milorg sjef under krigen, Jens Chr Hauge. Han var advokat for forlaget og hadde mye kontakt med ham. Hver bursdag og jul vanket det champagneflaske fra ham personlig sammen med håndskrevet kort med rosende ord om min person. Det vil være skryt å gjengi disse ordene, så jeg gjør ikke det. Men det at han var en man med tyngde, en respektert, meget samfunnsorientert og reflektert person, gjorde hans ord til en fantastisk opplevelse. Ham vil jeg aldri glemme.
Jeg innså at "kjendiser" var mennesker som meg, De gikk på do, hadde bustete hår, krøllete klær, matrester mellom tenna. Noen var en oi-opplevelse å se uten sminke og stæsj, andre som en bedre utgave enn den vi så omtalt i Se & Hør ( du vet, bladet som ingen innrømmer de leser, men vet likevel alt som står der:-))) De prutet og bedømte, akkurat som alle oss andre. De har sine ups and Downs, sine kviser og sider av ufullkommenhet. Men uansett beundrer vi dem. Og det med rette, de fleste har begynt med to tomme hender og jobbet hardt for å komme dit de er i dag. Som så mange andre i arbeidslivet. Men ja..jeg ble noen illusjoner fattigere,
I dag beundrer jeg hverdagsheltene, de som fysisk engasjerer seg i samfunnet for andres ve og vel. De som ikke er illusjoner men av kjøtt og blod. Som en av mine beste venninne gjennom 50 år. Et utrolig engasjert og inkluderende menneske som virkelig har stått på gjennom livet til tross for store belastninger av sykdom i sin familie. Som 40-åring tok hun permisjon fra det militære og tok en fireårig utdannelse og sakte steg i gradene innen det militære. I dag er hun tillitsvalgt i Oslo og jobber der som pendler, 15 mil fra sin mann og sine nå voksne barn. Samtidig er hun nå ordførerkandidat for AP, den 14. september avgjør om hun neste gang besøker meg som ordfører. Jeg er så stolt over hennes prestasjoner og er uendelig glad i henne. Alltid er hun der for meg, Ingen kjenner meg bedre enn henne...vårt vennskap er ubetalelig og ingen hendelser i livet kan bryte båndet vi har i sammen. Med henne føler jeg meg verdifull og ønsket, uansett om våre posisjoner nå er byttet om.
Det er mange år siden jeg brente alle autografene jeg hadde samlet på...de hadde ikke lenger betydning..de var bare en fremmends navn på et stykke papir.
Kanskje mine tanker om illusjonens verden er med på å påvirke mitt valg om å leve som singel. Drømmen om den rette, en person som kan overleve forelskelsen gylne tider. er ikke lett å finne..eller forutse. Med årene har jeg blitt mer og mer realist. Alt for mange ganger har jeg kastet meg inn i forhold kun basert på forelskelse og blikk for det som er der og da,. Nå tenker jeg lenger enn nesa rekker. Jeg vet min besøkelsestid, og noen tog har gått, forever,.
Jeg er ikke klærne jeg har på meg, bilen jeg kjører eller huset og tingene rundt meg. Visst kan jeg lure deg til å tro jeg er en annen enn den jeg er, Gjennom disse tingene. Men den største drittsekken kan kjøre verdens fineste Mercedes, den onde moren kan ha de flotteste klærne, tyrannen det fineste huset. Det vi ser er kun ytre signaler.
Flommen på Østlandet i 1995 rammet meg og min daværende ektemann hardt. Hele eiendommen sto etter hvert under vann, målt til 1,5 meter over gulvflaten. På noen timer mistet vi alt vi eide, alt vi hadde opparbeidet. Som tredje generasjon på gården var låve, stabbur og kjeller fylt med møbler og ting etter foreldre og besteforeldre.
Det var en merkelig følelse å måtte evakuere. Samle fire katter i en pappeske, sette bånd på hunden og forlate stedet i båt. Noe særlig mer fikk vi ikke med oss. Vi var bare det vi sto og gikk i.
Da vannet, etter 5 døgn, trakk seg tilbake, besøkte vi stedet. Alt var dekket av gjørme, hvert gress-strå, hvert møbel, hver tallerken. Et 2 cm lag av kloakk og skitt. Andres eiendeler lå strødd sammen med våre egne på tomta. Ekle insekter krøp overalt, lufta luktet en blanding av kloakk og parafin (fra en 1200 l tank). Møblene var endevendt og sto hulter til bulter, alle papirer var en seig deig som hadde klumpa seg sammen. De to store fryserene på stabburet hadde utrolig nok snudd seg. Lukta av alt det fordervede kjøttet håper jeg aldri å måtte lukte igjen eller måtte ta rede på. Der og da kjente jeg oppgitthet, hvordan skulle vi makte å ta fatt på alt dette. Tenk om jeg hadde glemt å betale forsikring, betalt for sent eller ikke var godt nok dekket.... Skal ikke bry dere med tiden etterpå, bare at vi i ukesvis brukte hver ledige time etter jobb på opprydding og det som fulgte med.
Av en eller annen grunn tok radio p1 kontakt med meg, ville jeg skulle være et tals-rør som offer og ble jevnlig intervjuet på direkten, de ville følge et "flom offer" i noen dager Sikkert fordi vi var av de hardes rammede. Reporteren stilte spørsmål om hvordan jeg kunne være så rolig...og jeg tenkte...forventer du at jeg skal gråte, sutre, hyle og rope har du fått tak i feil person. Hun ønsket seg nok mere dramatikk å sende ut på eteren.
Ting er bare det de er...ting. Et hus er et hus, det er menneskene i det som skaper et hjem. Klær er klær, bare de varmer. For å si det slik, jeg var ikke blant dem som sto frem i nyhetene og gråt over det jeg hadde mistet. Min bekymring var hos mine fire vakre perser-puser, de satt i "kirkeasyl" i et menighetshus i påvente av at vi skulle få en midlertidig bosted. Stakkars Fleur, Frode, Dukke Lise og Flashman, de skjønte jo ingen ting av det som skjedde. Fra å være trygge og sikre, satt de nå krøllet sammen av redsel i hver sin krok. Frisco, vår snille border collie, var det ikke noe problem å ha med seg rundt omkring, like glad uansett hvor han var bare han fikk bli med.
Vi lærer oss selv virkelig å kjenne når "kriser" oppstår. At ting ikke betyr noe i det store og hele perspektiv, at vi kun trenger det elementære. funksjonelle. Som gode minner trenger jeg ikke se bestemors gyngestol for å huske henne eller mammas gamle brudekjole. Det er hendelsene som gir gode minner. De bor i hjertet mitt, uansett hva jeg har eller hvor jeg bor. Gamle brev og kort er historier som er over for lengst. Gamle ting som er tatt vare på er ikke min historie, det er fortellinger om livet andre har levd. Jeg lever godt uten dette. De som betyr noe er alltid med meg, de bor på hvert sitt rom i hjertet mitt,
Da vi er så heldige å bo i dette vakre landet, vil vi alltid få hjelp. Det er ingen krise, for vi blir tatt vare på. Vi blir skaffet helsehjelp, terapeuter, midlertidige boliger, mat og tørre klær.
Forsikringen min var oppegående og ting og tang ble gjenskaffet, hus og uthus ble restaurert. plen og busker, hvert gresstrå som stakk opp på den 4 mål store tomta, ble høytrykk- spylet og grønt igjen.
De virkelige krisene skjer ute i den store verden. Sult, nød og flukt. Der ingen hjelper til, hvor man må klare seg totalt alene. Ingen hjelpeapparater som står klar til å gi deg husrom, mat, helsetjenester eller terapi for alt det umenneskelige som så mange må oppleve.
Jeg er ikke noe (flom)offer, jeg hadde bare litt for mange regntunge skyer over hjemmet mitt noen dager i juni 1995.
Jeg har absolutt ikke vært den mest fornuftige økonomiske personen. så langt ifra. Uansett hvor godt jeg har tjent, var jeg alltid ganske så blakk på slutten av måneden. Spare kronene hadde jeg ikke sansen for, pengene brant i lommeboka.
Den tiden levde jeg her og nå uten tanker for fremtiden. Hva skulle jeg spare etter. Det var her og akkurat nå jeg levde. Med visshet om at kontoen igjen ville bli fylt opp med et pent beløp.
Etter å ha mistet alt jeg eide i flom, smilte solen skikkelig til meg, to år etterpå. Jeg ble medlem i Lottomillionær-klubben. Under en raus mottagelse på Norsk Tipping i Hamar ble jeg overrakt en feit sjekk og kontoen min kunne fylles opp med 1.433.000,-
Når man har så mye penger og ikke bruker det lille vettet man har, fikk jeg et skikkelig luxusproblem. Jeg levde jo her og nå, ikke hadde jeg etterkommere og kanskje "våknet" jeg død i morra. Jeg bestemte meg fort for å smake mer på det søte liv.
Etter flommen var jo alle bygningene restaurert, møbler og inventar nytt, tomta nyplantet og ny asfalt lagt. Gull, pelser og lysekroner hadde jeg nok av fra før. Det jeg hadde av gjeld ble slettet, og noen kroner ble gitt bort til familien, likevel var det et stort beløp igjen.
Så hva gjør jeg da? I min egoisme oppfylte jeg mine drømmer. Ja, i dag ser jeg egoismen i det, det var så mange fattige rundt om i verden som hadde trengt pengene til noe nyttig som mat og klær.
Jeg var vant til å shoppe mine klær i Oxford Street og småting på Harrods i min favorittby London og tok reisen over ganske raskt. Denne gangen gikk jeg spinnvill på Harrods og svidde av 35.000 på noen få timer. Som den skjøra jeg er, elsker gull og alt som glitret, var det ikke noe problem å fylle kurven der, Det glade vanvidd? ja, men akk så gøy. Den gode følelsen av å gå litt amok, være uansvarlig og kunne velge og vrake uten tanke på pris var en opplevelse i seg selv. Ting er hva de er..ting. Men det er ikke noe galt i å ville ha det pent rundt seg, og på seg, ha noe vakkert å hvile øya på.
En drøm jeg har hatt siden jeg tok førerkortet, var å kunne kjøpe meg en splitter ny svart Mercedes. Drømmen gikk i oppfyllelse, jeg gikk å ventet på at den skulle bli laget. Tre måneder senere kom "gliset" mitt til Norge og jeg kunne kjøre hjem i en smaragdgrønn/sort Mercedes med runde lykter, som var det nyeste den gangen, og all verdens utstyr. 600.000,- forsvant fra kontoen den dagen. I tillegg hadde jeg kjøpt splitter ny Toyota Hiace til gubben, akkurat den bilen han ønsket seg.
Du vet, lottomillionærer er ikke som andre millionærer:-))))) Jeg tok ikke mot rådene, de fornuftiges syn, om investering av pengene. Jeg hadde det bra nok før vinsten så skitt au. Penger skal sirkulere:-) Å kjøpe ny bil er vel den dummeste investering av penger, bilen tapte seg 300,000 på fire år. For meg var det ingen sorg, ikke hadde jeg gjeld på den, den var en drøm å kjøre og ga meg mange fine opplevelsesturer.
Galskap? Ja, på en måte, i dag hadde jeg virkelig trengt de pengene. Men jeg tenker tilbake på den tiden og kan ikke angre det som der og da føltes som det riktige. Pengene ga meg mulighet til å reise mer i utlandet og gi uforglemmelige opplevelser, Jeg har ikke skadet noen eller gjort noe ulovlig, jeg har kun vært veldig kortsiktet og oppfylt noen av mine ønsker. Pengene kom og de gikk. Er det ikke det vi drømmer om, vinne masse penger å gå litt bananas....Penger er ikke alt, men du verden så mange opplevelser de kan gi, ingen kommer seg gratis til Israel, Syden eller Amerika...for å utvide vår horisont og kunnskap.
Alle hadde ikke gjort som meg, og i hvert fall ikke min eneste søster. Vi er våre rake motsetninger og mange synes det er rart vi er søsken. Både av skinn og sinn. Kirsten er den ordentlige av oss, jeg er propellen som det stormer rundt og alltid faller utenfor den A-4 modellen som hun er i. Hennes fornuftige vesen hadde satt alle pengene i banken med tanke på fremtiden. Hun kjøper seg ikke noe nytt uten å ha tenkt over saken. Jeg er her og nå. Merkelig hvordan to søsken med samme oppdragelse kan være så utrolig forskjellige.
Vi kan ikke se inn i fremtiden og det som kommer. Sykdom, brutte ekteskap og andre uforutsatte ting skjer oss. Endringer som plutselig snur livet på hodet. og fører oss inn i en annen verden enn den vi er vant med. Man lærer mye gjennom erfaringene man kjenner på kroppen, det er jo akkurat det som er livets skole. Vi vokser og utvikler oss stadig. Ikke angre på det man har gjort men tilgi oss selv for at vi av og til trår feil.
Som man reder sin seng, ligger mann. I dag har jeg et problem mindre, jeg har ingen penger å sløse vekk lenger. Men en ting vet jeg om meg selv, min omtanke og medmenneskelighet er og har alltid vært den samme, om jeg er rik eller fattig... de har ingen motsetninger. Det sies at rikdommen finnes i hjerte når det blir snakk om at noen har det godt stelt..faktisk er det mulig å eie både ei solid lommebok og et stort hjerte samtidig. Rikdom er også å kunne ta imot det gode som skjer med åpne armer, uten anger eller selvbebreidelse. I visshet om at akkurat da var det det riktige for meg.
Fortid er fortid, den tid er avsluttede kapitler. Men de gode opplevelsene tar jeg gjerne frem av og til, ler litt (faktisk veldig mye), husker stunder av glede og mange fine opplevelser, jeg har levd så det kjennes. Tenker har jeg virkelig gjort det, hvordan turte jeg, hvordan klarte jeg det... Lov meg å ikke si følgende videre:-) men jeg er bittelittegrann stolt over meg selv og at jeg alltid har gått mine egne veier, uavhengig av hva andre har gjort eller ment. Kjærringa mot strømmen, det er meg:-)))
Leste en historie akkurat nå fra Statene....En mann forlangte skillsmisse dagen etter bryllupsnatta. Grunnen? Han kjente ikke igjen sin frue da han våknet om morran og så henne ligge ved siden av seg, uten sminke, og syntes hun rett og slett var heslig. Under de falske øyenvippene, extention(løshår). brunkrem, rouge, opptegnede øyenbryn , mascara, eyelaner og øyeskygge , var hun ikke den vakre dama han trodde hun var. Og ærlig talt, jeg forstår ham. Det synes jeg er det samme som å bli lurt. Hvorfor han ikke tidligere har sett henne usminket står det ikke noe om, de kanskje ventet med å ligge sammen til bryllupsnatta (faktisk finnes det fortsatt noen som venter:-))
Mine tanker går til nettverden`s sjekkesider og de som legger ut 20-30års gamle bilder, uten å bemerke det, de som retusjerer seg eller er ekstremt oppshine.....en dag må de jo stå uretursjert frem, Hva da? Hvorfor ikke være ærlig om sitt utseende....før eller side møtes de face to face eller blir sett in natura på KIWI? Selvføgelig vil vi vise oss på det beste men ikke så vi blir en annen. Sjøl bruker jeg mascara...og øyenskygge når jeg pynter meg...thats it. Du skal kjenne meg igjen fra bilder når du treffer meg. Av og til, når jeg leser andres profiler, kan det virke som det er vidt forskjellige personer som vises på profilbilder. Men som regel er det bare en bad hairday eller en dårlig dag som skiller. Have a nice day:-))
Jeg er ikke min mors frykt eller min fars begrensning. Jeg er ikke engang min egen begrensning. Det er sinnet mitt som skaper mine opplevelser og jeg har ubegrenset evne til å frembringe alt godt i livet.
Min sannhet er ikke tilknyttet noe spesielt miljø eller trossamfunn. Jeg søker mitt eget innerste lys .
Jeg må av og til tukte meg selv, ja filleriste litt i hele jenta, på vei mot den fulle sannhet. Jeg som før bannet så det lyste noen ganger forstår nå at jeg ikke kan være i lyset og samtidig rope på mørkets kraft. Jeg kan ikke bære nag og hat i mitt hjerte når jeg selv søker tilgivelse. Jeg kan ikke kreve åpenhet der jeg selv er stengt. Jeg kan ikke være opplyst og handle motsatt min viten.
Når jeg ser tilbake har jeg ikke alltid vært bevisst min egen sannhet. Jeg har fulgt andres sannhet og oversett min integritet eller evne til egne vurderinger. Jeg har møtt mennesker som har fått meg til å føle meg liten , underlegen og tråkket på. Jeg har latt de kontrollere meg, yte makt over meg og utnyttet meg. Mennesker som ville være meg overlegen. Jeg så vel hva de gjorde mot meg men ofte ga de meg en skyldfølelse eller mindreverdighetkompleks.
Nå vet jeg bedre. Andres uvitenhet og intoleranse er ikke min feil. Mennesker som prøver å være oss overlegne er mennesker med et stort ego. De forstørrer sitt selv ved å forminske andre. De handler ut fra tanken om "mer enn""større enn" i sin fornemmelse av "ikke nok", bruker folk og situasjoner for å få det de vil ha, og selv når det lykkes, er de ikke tilfreds lenge. Blir de hindret i å nå sitt mål blir misforholdet mellom "jeg vil ha" og "det som er" en konstant kilde til besvær og kvaler. Deres underliggende følelse er frykt. Frykt for å være et null, frykten for ikke-eksistens. Som kamufleres ved å gå seirende ut av et eller annet.
Hele veien handler det om å være tro mot sin egen sannhet, en vilje og forståelse av at man ikke skal handle på tvers av sin tro i sine gjerninger. Ord kan bare være ord....fagre, store,kloke...det er våre handlinger som in the end viser vårt sanne jeg. ... Den som bare farer med ord har ikke skjønt budskapet i sannheten....den vandrer fortsatt hvileløst rundt.
Som jeg har respekt for andres sannhet, skal andre ha respekt for min. Min sannhet er ikke et diskusjonsemne om hvem som har rett. Hva andre velger som sin er det ikke min oppgave å bedømme. Sannhet er fakta. Jeg trenger ikke forsvare min tro.... sannheten trenger ikke noe forsvar. Den bryr seg i det hele tatt ikke noe om hva du eller jeg tenker. Det er bare ditt egosentriske vesen som forsvarer sitt ego..."det er jeg som har rett og du urett". Og bombanderer med kvasse ord, amper og høyrøstet stemme ...i selvforsvar.....og innser ikke at sannheten står støtt uansett hvor mye du hveser og roper. Ha dette i mente neste gang du hever røsten, krampaktig holder i pennen eller trykker hardt på tastaturet....hva eller hvem er det du egentlig forsvarer?
Du har et liv, det er i deg. Ingen andre enn du er ansvarlig for ditt liv. Uansett hva din mor gjorde eller din far ikke gjorde. Alle blomster, hvert tre...alt liv er energier. Energier er som små antenner som blir sendt ut i universet og fanget opp. Du er ansvarlig for energien du lager for deg selv, og energien du lager for andre. Alt du har gjort mot meg, har jeg allerede gjort mot deg.
Ikke vent på at noen skal redde deg, frelse deg eller komplettere deg...det er det kun du selv som kan.
Husk at du er verdig. Fordi du er født, fordi du er her. At du er født og i live gir verdighet ved din fødselsrett. Du alene er nok. De fleste av oss føler oss ikke god nok, smart nok, pen nok eller verdig. Felles for alle mennesker er at vi søker å bli verdsatt. SER DU MEG, HØRER DU MEG, BETYR NOE AV DET JEG SIER NOENTING FOR DEG.....La andre få vite, JEG SER DEG, JEG HØRER DEG, DET DU SIER BETYR NOE FOR MEG.
Det er bare angst sier noen. Bare? Når kroppen er lammet, du er paralysert, det føles som du står på kanten av et stup og at ingen i hele verden kan forstå deg? Av og til, på det verste, er det sånn man har det. Angst suger livsgleden ut av deg fordi man sjelden er avslappet. En unødvendig nød, spenning og bekymring. Fysisk kjennes det med svimmelhet, smerter i magen, svingninger i kroppstemperaturen, kvelningsfølelse, brystsmerter m.m. Tretthet samtidig som man kan ha problemer med å sove, konsentrasjonsvansker, rastløshet .Resultatet av angst er ofte at man utestenges fra arbeidslivet, det sosiale nettverket kollapser og man lever i sin egen lukkede ballong .
Når alt er skremmende er det ikke lett å være positiv, men man må prøve å finne halmstrået som kan dra deg opp på beina igjen. Det er ditt liv, det eneste du har. Ingen kan leve livet for deg, du må leve det sjøl. For hver dag har vi en dag mindre å leve. Derfor er det så viktig å søke hjelp. Vit at det er en sykdom som kan behandles med samtaler evnt. medisinering. Prøv å gi litt faen i kravene du stiller til deg selv utad...så vil ditt indre få mer ro.
Vi lever i en verden hvor det er stilt skyhøye krav til oss. Vi skal prestere det ytterste og helst være best. være vakre og slanke og helst se ut som vi er 30 når vi fyller sytti. ( leste her om dagen at det er de pene menneskene som får jobben:-( og da når ikke jeg opp) Vi skal overgå hverandre i opplevelser og materielt gods. Alt dette er med på å skape prestasjonsangst, vi kan ikke alle være best, til slutt kan det gå på helsa løs. Det er det kollektive samfunnet som er sykt, tiden vi lever i. Sorteringssamfunnet er godt i gang og fler og fler får angst for at de ikke strekker til, og ikke komme gjennom nåløyet <det blir en kamp vi må seire. Per F. sier det så godt.... "gi litt mer faen". Ta deg ikke selv så alvorlig, ,eller det du driver med så høytidelig Det er det som er medisinen vi trenger i vår tid. Senke skuldrene, blir ikke det du driver hundre prosent bra nok, skitt au, Det duger. Du er akkurat passe i det du gjør, er og blir. Ha en god dag kjære dere alle:-)))))
Hva er fattigdom? Mange av oss opplever fattigdom i Norge, såkalt relativ fattigdom. Vi har det mest grunnleggende. Men langt under "normalen" i forhold til resten av befolkningen. Fattigdom måles i forhold til resten av samfunnet man lever i. Fattigdom handler om å ikke ha mulighet til å leve et fullverdig liv. Fattigdom innebærer mer enn å ha lite penger til å kjøpe mat, klær og andre materielle goder, det begrenser også menneskers mulighet til å ha innflytelse over eget liv og til å ha en anstendig levestandard. Og fattigdom er ikke et absolutt fenomen, men et sosialt forhold. Menneskers opplevelse av hva det innebærer å være fattig er noe som oppstår i relasjon til andre i samfunnet: Når man er den eneste i klassen som ikke har råd til nye vintersko, eller den eneste i gjengen som hver gang må avstå fra å bli med ut og spise. Og det er på samme måte urimelig å hevde at en person i dag ikke er fattig hvis hun ikke har råd til mobiltelefon, med henvisning til at det var mange som ikke hadde det for 20 år siden. Det er ikke dem man skal sende tekstmeldinger til. . Den relative fattigdommen sier oss noe om at fattigdom ikke bare er snakk om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende behov, men at levestandarden vil bli målt i forhold til det samfunnet man lever i. En person blir regnet som fattig hvis man kun har råd til halvparten av befolkningens gjennomsnittlige forbruk. Dette kan for eksempel gi seg utslag i manglende mulighet til å delta i vanlige sosiale aktiviteter.
Det finnes så mange vakre steder i vårt land. Jeg er "nabo" med Finnskogen og har finneblod i årene. Den er mystisk og spennende trolsk og mange av oss føler en dragning dit. Jeg må faktisk rive meg løs for å komme videre. Finnskogen er et paradis for den som søker nærhet til naturen og ønsker seg bort fra den moderne verdens kjas og mas. Ensomhet og stillhet uten trafikk og masse mennesker. For dere som vil vite litt mer om Norges mest sagnomsuste sted, her er litt fakta.
Finnskogen kan ikke hverken forklares eller beskrives,den må oppleves. Finnskogen vil enten skremme deg med sin villmark og ensomhet eller så vil den fange hjertet ditt. Finnskogen glemmer du aldri etter ett besøk,den vil for alltid sette uutslettelige spor i ditt hjerte og sinn. Den er trolsk,uforglemmelig og utrolig vakker. Sagnomsust og spennende. Den er den eneste i sitt slag. Opplev den en gang i livet og den vil være med deg for resten av livet i minnene.
Store skogvidder, gamle finnetorp og store rovdyr. Det er historisk sus og samtidig noe øde og vilt over Finnskogen. Her møter du et spennende natur- og kulturområde på begge sider av riksgrensen i Hedmark og Värmland. Finnskogen er skogområdet mellom Magnor og Trysil, og det grenser altså mot Sverige i øst med lokale inndelinger. Navnet stammer fra finsk innvandring på første halvdel av 1600-tallet. Finnene bosatte seg på begge sider av riksgrensen, og derfor blir omtalen av denne naturperlen gjeldende for naturforholdene og historien på både norsk og svensk side. Naturen på Finnskogen kjennetegnes av bølgende, skogkledde åser med elvedaler, store og små innsjøer og myrområder. Mange steder i området finnes gamle kulturminner fra den skogfinske kulturen. Sammen med et rikt dyre- og fugleliv gjør dette Finnskogen til et spennende terreng å vandre i. Selv om det har bodd mennesker her inne i flere hundre år og skogbruksvirksomheten til dels har vært omfattende, er Finnskogen levested for store rovdyr. Både bjørn og ulv har Finnskogen som leveområde. Rundt 1980 trodde man at ulven praktisk talt var utryddet i Skandinavia, men i 1983 konstaterte forskerne for første gang yngling på Finnskogen. Hele seks valper kom til verden. Først i 1990 kom nytt blod inn i gruppen, og da først begynte bestanden å vokse. Siden har Finnskogen vært et av artens sikreste tilholdssteder i Norge. Grunnen til at ulvene trives her skyldes god tilgang på byttedyr som elg.
. Finske kulturspor Finneinnvandringen til Norge hadde flere årsaker, men uår, krig og hungersnød i Savolax-området omkring år 1600 var kanskje den viktigste. Skogfinnene slo seg først ned i Värmland, men trakk stadig lengre vestover. I de store skogene i grenseområdene drev de svedjebruk, og litt forenklet vil det si at skogen ble hogd ned og tørket på bakken. Etter å ha tørket ble den satt fyr på, og rug eller neper ble sådd i asken. Denne dyrkingsmetoden krevde store skogarealer, noe som vanskeligjorde svedjebruket da tømmerprisene steg.
Fakta Stort skogområde i Hedmark fylke i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Navnsatt etter finsk innvandring på begynnelsen av 1600-tallet.
Området Röjden på svenskesiden av Finnskogene er kjent for mystiske steder, spøkerier og voldsomme, usynlige krefter, hvilket blant annet førte til at finnetorpet Välgunaho ble forlatt i 1901. Ingen steder på Finnskogen har det spøkt mer enn på Välgunaho. Hendelsene førte til en valfart av vitenskapsmenn, prester, leger og journalister fra alle kanter av Sverige. Alle ville forsøke å forstå det som skjedde på Välgunaho. Dette er et av stedene du bør besøke, og som garantert vil få deg til å innse at på Finnskogen går det en grense av et annet slag – om du tør.
Året er 1900, og er siden omtalt som «spøkelsessommeren». Henrik var kjent for å være en sterk og uredd finne som var full av overtro. Han levde sammen med Blind-Marit, en ekte trollkjerringtype, og Bitta – et tomsete kvinnfolk som stelte i huset. Hver langfredag befalte Blind-Marit Bitta å gå rundt fjøset tre ganger mot sola og lese Fadervår. Ble det kjernet smør på Välgunaho, ble det lagt penger oppi kjinna, og kom det fremmedfolk på kaffebesøk, stakk gubben alltid fingeren oppi kaffen, for hvis ikke kunne det bære fullstendig galt av sted. Det gikk galt på tross av fingeren som ble stukket oppi gjestens kaffe. Sanla-August hadde vært på skogsarbeid i Trysil da han kom hjem og fikk høre om spøkeriene på Välgunaho. Han bare gliste når folk pratet om sånt, og det hadde han tenkt å fortsette med. Midt på dagen den sommeren gikk Sanla-August og hilste på sin onkel Henrik. Han hadde ikke vært der lenge før spetakkelet dro i gang. Alt som var løst i rommet ble slengt veggimellom så kopper, kar, gryter og husgeråd gikk i filler med et brak. Men enda verre skulle det bli utover natta… Midt på natta kom Henrik livredd og vekte Sanla-August og ba ham komme. Da de kom inn i stua, brøt rene helvete løs. Langbordet ble kastet i gulvet med et brak. En veggfast krakk som var to meter lang og laget av en flere tommer tykk halvkløvd stokk, ble slengt i gulvet slik at den ble kløvd i to. Fjøset fikk heller ikke gå fri. Krøttera ble løst fra båsen. Det var så ille aktivitet på torpet den natta at murpipa på huset endte oppå låvetaket. Mer hjelpeløs og forskremt kan vel sjelden et menneske føle seg. Sanla-August, som selv fikk føle alt dette på kroppen, kunne ikke forklare hva som skjedde. Han så ingenting som kunne forklare galskapen. Det ble også kalt bud på en prest til Välgunaho. Som en god prest bør, hadde han med seg Bibelen. Den hellige boken var det vel ingen som turde å røre ved, antok folket som var til stede, men ikke før presten hadde lagt fra seg boken på bordet, ble den respektløst slengt i veggen med en voldsom kraft. Det gikk gjetord om spøkeriene, og flere ville se dette med egne øyne for å tro på det. En av dem var læreren Ole Henriksen fra Rotberget. Han trodde ikke på noe på dette og ville overnatte på Välgunaho. Men det ble lite søvn på læreren. En kaffebrenner som stod over ovnen fløy plutselig gjennom rommet og slo ham over fingrene. Folk måtte til slutt gi opp å bo på stedet. Henrik Olsson flyttet, og stedet ble lagt øde. Historien forteller også at en annen kjent finngubbe, Nitaho-Jussi, en gang geleidet et følge opp mot Välgunaho. Han ba dem gå stille for å ikke forstyrre «de små grå». Men det var likevel én i følget som ikke klarte dy seg og sparket til en stein. Det fortelles at huset hans i samme øyeblikk tok fyr og brant ned til grunnen. Det som skjedde på Välgunaho for godt og vel hundre år siden, er en gåte og er fortsatt, den dag i dag, et uløst mysterium. Fra litt nyere tid fortelles det om en buss med turister som fikk motorstopp etter de hadde vært på besøk i Röjden. Det viste seg at en av turistene hadde tatt med seg en stein som minne om besøket på Välgunaho. Steinen ble lagt igjen utenfor bussen, som nå startet uten problemer, og de kunne problemfritt fortsette sin ferd videre på Finnskogen. I dag står bare grunnmuren igjen av finnetorpet Välgunaho, men det er absolutt verdt et besøk. Men; Trå forsiktig og spark ikke småstein når du ferdes der… «Man skal verne om naturen.og vandret stadig vestover. På 1600-tallet begynte de å bosette seg på norsk side. Sagbrukene gjorde skogen steg i verdi, og interessen for skogen økte. Det Tt Stor og tung hviler den oppå en sirkel av små steiner oppå et skjær. Så stor er den, at ikke noe menneske eller noen maskin på den tiden har kunnet flytte den, og det går heller ikke å rikke steinene som ligger i mellom. Det skal ha vært et troll som satte steinen dit.
Trollsteinen.
Korset på Rögden Korset skjærer seg dødt og brunt ned i jordsmonnet, ingen ting vil gro.
stoppet finnenes vandring i det området vi i dag kjenner som Finnskogen. ke og forlot dem der. Da var presten nødt for å gravlegge vedkommende om begravelsen ble betalt for eller ikke.
Lidenskap bidrar med verdi til vårt liv, og en avhengighet fjerner verdi. I nærmere tre år har jeg vært Tv- og mediafri. Og må faktisk si det har gjort meg godt i mitt sinn og jeg kommer nok aldri til å åpne et ukeblad igjen. Jeg har i alle år daglig mottat informasjon som jeg verken ønsker, har bruk for, eller vil ha. Bilder som maner frem at jeg ikke er slank nok, pen nok, intelligent nok. spennende nok eller flink nok. Jeg ønsker heller ikke å skremmes...bekymres over viruser og bakterier, sjansene for å bli voldtatt, ranet, og ellers hva min egen sikkerhet KAN utsettes for. Jeg ønsker ikke å oppleve at noen spiller på mine følelser for å øke salg av ukeblader og andre kilder. Media kan gjøre meg forutinntatt, påvirke mine valg. Bestemme hva jeg skal bruke pengene mine på, hvordan jeg skal se ut og kle meg, hvilke holdninger jeg skal ha, hvilken rollemodell jeg skal ha, hvilket yrke jeg skal ha eller hva jeg skal lære, eller hvordan jeg lever. Jeg lar rett og slett ingen ytre unødvendig eller fordummende informasjon og propaganda slippe inn. Kun den jeg søker selv. Gjennom internett finner jeg en bunnløs kilde til den informasjonen jeg ønsker, et utrolig verktøy til min kunnskapstørst. Nyheter finner jeg på nettaviser. Der kan jeg fritt lese det som jeg ønsker informasjon om. På You tube finner jeg den filmen, documentaren og musikken som akkurat jeg vil se og høre.
Media presenterer daglig nyheter som spiller på våre følelser.
Tenker vi etter, så er det mediene som har stor skyld i hvordan vår forståelse av verden er. Impulsene vi får fra media er nært knyttet til verdiene våre, livsstilen og den personlige identiteten.
Pressen blir ofte kalt den fjerde statsmakt. Det er ikke for ingenting at de blir kalt det. Media har en voldsom makt. Et medium kan blant annet overbevise og påvirke folkemeningen vår. De kan til og med være med på å bestemme pengeforbruket vårt.
Nyheter på tv og i aviser gir oss informasjon som vi bygger våre meninger og holdninger på. Journalister som skriver i ukeblader og i aviser har også en slags påvirkningskraft for hva menneske nå skal reflektere om.
Media har som regel en hensikt med det de formidler. Noen vil starte en samfunnsdebatt, mens andre bare er opptatt av pengene de tjener på at vi kjøper produktet deres.
Men fra meg får de ikke gehør:-)
Ha en flott dag videre, med eller uten media:-))))
Hva legger vi i begrepet ytringsfrihet? At vi kan gjøre og si det vi vil?
Ytringsfriheten er en av de grunnleggende og viktigste frihetene i et fullverdig demokrati. Det er grunnlaget for meningsdannelse og debatt. Det er grunnlaget for politisk påvirkning og innflytelse. Men skal ytringsfriheten være uforbeholden? Alle skal kunne si hva de mener, uavhengig av sak, hvem man ytrer seg mot, eller for. Og jeg skal kunne gjøre dette uten å være redd for represalier fra statsmakten.
Men gir ytringsfriheten meg rett til å spre hat, å spy ut edder og galle, å snakke nedlatende og hatsk om enkeltpersoner eller om enkelte grupper i et samfunn? Svaret er et uforbeholdent nei. Det handler blant annet om folkeskikk. Om høflighet. Om respekt for andre..som vi i gruppen medmennesker burde vise. Det er mulig å diskutere og å være uenige uten å slenge dritt. Det er vanlig å si at banning er tegn på dårlig ordforråd, på samme måte kan man si at å ty til såkalt ”hate-speech” er tegn på manglende dannelse og intellektuell kapasitet.
Har ofte tenkt på det...veldig vanskelig å ha en fredelig diskusjon her. Det er synd. Å utveksle meninger og tanker innenfor gruppas interesse er en positiv ting...men uten form for nedlatenhet. Man kan være uenig uten å bli respektløs eller hatsk. Hvorfor legges god oppførsel til side?
I de fleste sosiale fb-grupper skrives det god dag, god kveld, fint vær. Da er adm safe på at her kan det umulig bli noen twister. Å være et medmenneske vil ikke si at vi bare skal stryke hverandre med hårene, det er like mye å åpne øyne, se andre muligheter, utvide sin egen horisont. Bli utfordret og ikke minst bli sett og hørt. Ikke stå på stedet hvil.
Ingen diskusjon handler om liv eller død...det er kun våre meninger vi lufter og det må kunne skje i rolige og fornuftige former. Det er ikke om å gjøre å ha rett for enhver pris.
Ytringsfriheten er en viktig frihet, men med den følger også et ytringsansvar. Ytringsfriheten gir deg ingen rett til å spre hat. I ”verdens beste land” bør man kunne forvente at folk er siviliserte, dannede og klarer å holde mer enn en tanke i hodet samtidig.
Vi er her i denne gruppen fordi vi sliter enten med ensomhet, sykdom eller "fattigdom". Fokuset på dette har sklidd ut en god stund føler jeg. Vi har alle nok fra før. Vi er mennesker med vondter her og der. Som sliter med depresjon innimellom, angst og diverse annet. Mennesker som trenger spesielle psykiske omgivelser, verken kan, eller vil, jeg ha ansvaret for. Her er vi bare vanlige mennesker som ikke er utdannet i å behandle psykoser o.l. Vi fleiper å ler (viktig for helsa), vi prøver å forstå hverandre som best vi kan, gi et klapp på skuldra. og av å til får vi ikke til å forstå...nettopp på grunn av lidelser vi ikke vet noe om hvordan å takle. Dette er ikke gruppa å være i da. MEN vi skal følge reglene for gruppa som vi kan oppsummere som god folkeskikk. Rett å slett å oppføre oss her som i andre sosiale sammenheng in real life. Det finnes egne grupper for de fleste lidelser. Psykisk helse bl.a. Dette står det også om i reglene!!
Mange av oss har dårlig råd, vet hvordan det er å måtte snu på krona. Være blakk i dager før neste utbetaling. Kanskje det er noen tips å plukke opp hos andre? Hvordan å spare inn? Noen som vet om ekstra gode tilbud. Forberede seg på den ekstra tøffe økonomiske tiden som kommer om noen måneder! Desember og Julen! I år kommer den ikke som "julekvelden på kjærringa" ..dere er herved påminnet allerede i august:-))))). Kan vi bytte ting med hverandre for eksempel.
For min del har jeg oppdaget et supert nettsted som heter Wish. Der kan du kjøpe deg en flott kjole til hundrelappen, kjempebillige klokker og smykker, gensere til 59,.kr. Masse av varer til kjempelave priser. Ta en kikk...det er gratis:-)))
"Nye" ting som bare ligger i skuffen, som andre ville blitt glad for å få i gave? Har vi klær vi kan bytte? Det sitter friskt i minnet sist jul, hvor dere skrev hvor sårt det var å ikke kunne gi, eller unne seg noe. Kjære alle som sliter med den biten, forbered dere fra nå av, kanskje det i år blir en mer fornøyd jul. Så skal vi tipse og råde hverandre som best vi kan.
Så er det de som føler seg ensomme, som ikke har så mange, om noen, rundt seg. Her bør det være et stort fokus. Det er blitt vår tids "folkesykdom". Ja, sykdom. Fordi ensomhet fører til isolasjon og liten aktivitet. Ikke bare depresjoner og liten selvtillit opptrer. Men fysiske skader. Overvekt kan skje og derav diabetes og lignende. Jeg leste en bok en gang av Louise Hay som ga en oversikt over hvordan vår sinnstilstand skaper forskjellige sykdommer. For øvrig veldig interessant lesning. Hva kan vi som gruppe gjøre for å bedre følelsen av ensomhet? Stor er gleden over at så mange av dere har "funnet" hverandre og skapt vennskap. Vi har prøvd å lage treff uten å lykkes noe særlig med fremmøte. Burde vi prøve igjen? Som i livet ellers vil tiden jobbe for oss, den du kommenterer i dag..kanskje blir din venn i morra..eller om ei uke eller to?
Det argumenteres ofte med åååå..trodde dette var et sted for medmennesker? Hva legges i ordet medmenneske. Det er ikke å fjatte med i øst og vest som noen tydeligvis tror. Det er å vise empati, uten å la vedkommende i fritt fall få synke ned i selvmedlidenhet..det gavner i hvertfall ingen. Ofte trengs det at vi rister litt i hverandre, gir et spark bak for å hjelpe noen videre opp og frem. Og..vi har alle et valg, legge seg under dyna..eller ta opp kampen for et meningsfylt liv. Å kreve at det er andre som skal stå for å være medmenneske, er feil oppfatning. Først skal du være det selv. Ikke minst..alle har ansvar for sitt eget liv og sine handlinger..her som i livet ellers.
Om vi er syke, ensomme eller fattige...er vi oppegående individer. Med intelligens, og vet hva som er rett eller galt. De aller fleste av oss har tidligere, eller er, i jobb. Et sted vi viser ansvar og utfører vårt som best vi kan. La oss gjøre det samme i nettverdenen. Ikke føle at gjemt bak en skjerm er det fritt frem for alt.
I samme anledning vil jeg gjengi en administrator i mange grupper som har følgende å si...som jeg håper dere vil tenke over. Og jeg ber...de av dere medlemmer som mistrives her...oppfordrer dere til å melde dere ut...til det beste for deg selv, og gruppa. Her går det ikke på liv eller død. Ingen tvinger deg til å være her. Ingen trenger skrive innlegg om hvor jævlig de selv. i sitt sinn, synes det er å være i de enkelte grupper. Tenk litt på den unødvendige uroen det medfølger. Ville du sagt de ordene om og til naboen din f.eks?? Og ingen er mer og oftere på gruppa enn meg. Jeg får med meg ting om absolutt alt som skjer her...siden første dag for et år siden..vel så det.
...; flere grupper (nesten alle) som jeg er medlem i , så er admin utsatt. Ingenting som admin gjør er godt nok og admin blir utskjelt til den store gullmedaljen. Jeg går ofte inn og forsvarer admin. Ikke fordi jeg alltid er enig med admin, men vi som gruppemedlemmer har meldt oss inn i en gruppe med regler. Disse reglene synes jeg at da bør holdes, og ikke skjelle ut admin fordi admin prøver å holde gruppens regler. Når jeg da tørr å stikke hode frem for å forsvare admin, får jeg høre det. Jeg gjør det for å smiske med admin og jeg vet ikke hva. Nei, jeg gjør det ikke fordi jeg skal smiske med admin, men jeg er admin i noen grupper selv og vet hvor vanskelig det kan være å være admin.:
Og til slutt...Jeg er vant til å være leder i yrkeslivet. Vet hvor viktig det er å følge regler. Hvor upopulært det kan være i tider å ta sjefs-avgjørelser. Vi må tenke langsiktig..ikke bare dit nesa når. Samme her. Og viktig å bruke magefølelse. Tenke hele gruppa. Moral og etikk. Ikke ta forhastede slutninger. Så langt det lar seg gjøre, finne sannhetsgraden. I det som blir lagt ut her. Gjentar at i grupper med denne str regnes innlegg som offentlig å være da vi er så mange. Det vil si at vi kan rettsforfølges om vi går over streken i våre ytringer.
Det er tre år siden nå. Om det føles skamfullt eller gir meg skyldfølelse? Ja, for der og da så jeg ingen annen utvei. Ingen kjente mer på det enn meg. Ingen annen kunne føle på angsten, fortvilelsen, ensomheten eller oppgittheten som drev meg inn i det dypeste mørke. Bare jeg visste hvor mange ganger jeg har tatt meg selv i nakken, hvor mye jeg har prøvd å holde hodet over vann. Kjempet hver dag for å prøve undertrykke alt det vonde som til slutt gjorde meg til et skjelvende blad av redsel.
Denne dagen tårnet det seg fullstendig opp. Jeg var kommet tilbake fra en venn jeg hadde besøkt den helgen. Som så mange ganger før hadde jeg prøvd å snakke med ham om min tilstand, men pakket ordene inn i bomull. Jeg ønsket ikke å virke svak og hjelpeløs. Ymtet jeg frempå at jeg slet, skjønte han meg ikke. Tvert i mot, han brukte det heller mot meg eller overhørte meg. Hadde jeg enda åpnet meg for et menneske med empati.
Jeg kom hjem, dypt fortvilet, angsten ga fysiske smerter i hele kroppen, den lammet sinnet mitt. Alt virket så uoverkommelig. Jeg tenkte på min dårlige økonomi, sorgen over barnløsheten, på alle begrensningene, mitt nedbrytende kjærlighetsforhold, bilen som skulle på EU kontroll med full av feil, husvasken jeg ikke maktet lenger, det å være avhengig av andre for å klare det fysiske i hverdagen, rotet i kjelleren, den dårlige helsa. smertene...alle disse hverdagslige tingene jeg ikke lenger behersket. Følelser av udugelighet og verdiløshet knekket meg. Jeg som alltid hadde vært den sterke glajenta, klarte ikke leve med min svakhet, en svart kopi av meg selv. Kort fortalt; overdose, ble funnet, sykehus, pumpet og bevisstløs i to døgn, ett døgn på mentalsykehus og videre til DPS.
Der ble det konstatert at jeg var farlig overmedisinert. 24 slag om dagen. Hvor den ene pillen ikke skulle brukes sammen med den andre. Skrevet ut på resept av henholdsvis lege og psykriater. En coctail spesialister senere har kalt "nok til å slå ut en hest." Noen med bivirkning selvmordstanker.
Der og da forsvant flere av mine "venner". Så godt hadde jeg klart å skjule for omverdenen hvordan jeg hadde det i mitt indre at folk ble sjokkert over det jeg hadde gjort. Alt hadde jo virket perfekt i den ytre verden. Gud vet hvor mange telefoner jeg fikk mens jeg var innlagt på DPS av folk som vantro måtte sjekke om det var sant.
Etter 6 uker på DPS ble jeg sendt hjem. Uansett hvor mye jeg snakket med terapeuter, leger eller psykologer disse ukene ga det ingen mening. Jeg visste hele tiden at jeg ville komme hjem, til akkurat det samme jeg forlot.
Under tiden på DPS hadde jeg mye besøk, mange telefoner hver dag og de som ringte mange ganger under oppholdet. Jeg ble godt tatt vare på av alle, spesielt av de ansatte.
Jeg grudde meg til å komme hjem og ble boende hos min venn...som ikke hadde forståelse for min handling, i 14 dager. Jeg kunne ikke lenger utsette hjemkomsten og dro hjem. Jeg skal ikke kjede dere med detaljene..bare at det var tungt, jeg var tilbake til det samme.
Så er det meg da og disse laaaange avhandlingene:-)) Det jeg vil frem til er at min handling den dagen har påvirket livet mitt etterpå. Av og til følte jeg å ha en smittsom sykdom, når hverdagen kom tilbake opplevde jeg at mange trakk seg unna totalt. Det ble slutt på omtanken og støtten de viste mens jeg var innlagt, jeg hadde trengt den så sårt når jeg vendte hjem.
Jeg respekterer at folk fordømmer det jeg prøvde på. Tro meg, den dagen veide jeg lenge for og imot. Jeg tror på Gud. Han har gitt oss livet i gave. Ikke en eneste en vet hva som møter oss i døden. Jeg tenkte veldig mye på om Gud ville straffe meg i dødens rike for at jeg hadde misbrukt hans gave til meg. Jeg var redd for å dø men mer redd for å leve. Jeg har tenkt veldig mye på akkurat det i etterkant og vet jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. Jeg har klart å kaste den verste angsten på dør, skulle den nå banke på, slipper jeg den ikke inn. Paradoksalt ble jeg den gamle meg igjen etter hvert som ene etter den andre medisinen ble tatt fra meg av legene på DPS. Medisinene som prøvde å drepe meg. I dag står jeg igjen med 14 slag og de går kun på de som jeg må ha for å kunne leve med mine fysiske skavanker.
Jeg takket aldri de som fant og reddet meg, det var ikke noe å takke for, var jo ikke det jeg ville. Men nå som jeg har klart å bygge meg opp igjen er jeg selvfølgelig glad for livet uansett hvor begrenset det er. For det går an å endre tankemønsteret. Og å tillate seg å leve her og nå. Ikke dra med seg vondter fra fortiden eller bekymre seg om fremtiden.
Ikke gjør det jeg gjorde. For Guds skyld, søk hjelp. Henvend deg til noen som forstår og ikke avviser deg, Om noen skulle si til meg nå at i kveld skal du dø ville jeg reagert med vantro. Skal jeg måtte forlate det som er kjent og kjært. Gi ikke opp på de svarte dagene, det vil komme bedre tider. Er det noen som er årsak til din oppgitthet, vend deg fra dem. De vil gjøre deg mer skade enn gavn.
Døden er så definitiv, ugjenkallelig. Den er uten angrefrist. Akkurat nå er du og jeg her på jorden for en stakket stund, i en verden millioner av år, blant milliarder av mennesker. Vår utdelte tid er nå. Vi får ingen ny mulighet til å være deg eller meg. Har du for stor bagasje å dra på, søk proff hjelp. Stå opp for deg selv. Tør å innrømme at du sliter, ellers kan ingen hjelpe deg. Vi er så mange som sliter med oss selv, vi må rope ut etter hjelp. For innerst inne ønsker ingen av oss å dø før tiden. Vi ønsker en hånd å holde i, en skulder å gråte på og et stryk over kinnet, noen varme ord. Av og til må vi be om å få det.
Vær kritisk til medisinene du spiser. Les alt om bivirkninger, hvilke du skal unngå og hvem som kan gi deg mentale forstyrrelser. I mitt fall var det legenes rause reseptunderskrivelser som slo beina vekk under meg. Kjemiske tankegods.
I dag tenker jeg igjen med eget hode, Ikke mye har forandret seg i den ytre verden siden den gangen. De samme problemene er der fortsatt. Økonomi, helse, sosialt eller annet. MEN jeg fokuserer på det som er bra, det som gleder meg. En god middag, kos med pelsdottene, ei god bok, en god film, hyggen over besøk, et deilig bad, kaffekopp med røyk og VG om morran, skrive, nyte hagens og naturens gleder..fuglekvitter og rådyra i åkeren, levende lys når høstmørket kommer... Jeg krever ingen ting, forventer ingenting. Derfor blir jeg heller ikke skuffet. Om beina ikke holder, er rompa mitt fremkomstmiddel i hagen. Ake seg bortover med kost og rive:-))). (passer på når naboen er borte da jeg føler meg som litt av et skue).
Jeg tror ingen av oss ønsker å dø før tiden. Innerst inne. Og jeg frykter at mange tar sitt liv i affekt, I akutte handlinger. Mannen til ei venninne av meg sto opp midt på natten, reiste fra sine fire barn fra 1-7 år gamle og sin kone som sov ved siden av i senga. Startet opp bilen, kjørte til et stort vann i nærheten. Dette var vinterstid så han måtte hakke opp is før han kastet seg uti. Ingen forsto hvorfor. Hvorfor han ville dø fra barna han hadde så kjær. Barna som savner sin pappa stort selv om 15 år er gått. Det ble tatt kontakt med synske for å vite hvorfor. Hvorfor gjorde han det. Svaret de fikk gir meg frysninger og ubehag hver gang det bringes opp. Han hadde angret seg, prøvd å finne hullet for å ta seg opp igjen men fant det ikke. Han ble funnet om våren, flere kilometer unna.
Hva kan man si? Ikke tenk på det som en løsning. Ikke la oss tro det en gang er en løsning. For intet er verd den. Døden er total ugjenkallelig. En dag skal vi alle dø, alle andre dager skal vi LEVE. Livet er tøft og meningsløst til tider, døden er for alltid meningsløs!
Goood dag alle sammen!!! Gjemmer vi oss bak diagnoser? I vår tid virker det som om vi nesten alle er mentalt syke på et eller annet nivå. Alt som skiller seg litt/mye fra normalen får en diagnose. Om du er ondskapsfull, kranglete, misunnelig, egoist, fordømmende, et troll, en løgner og bedrager...så finnes det diagnoser på dette og. Er vi ikke lenger selv ansvarlige for den negative siden ved oss? Er alle disse diagnosene en unnskyldning for en mindre bra personlighet? Enkelte viser en oppegående intelligens i sin iver etter å ødelegge for andre eller rett og slett opptre slemt. Men de har fått en diagnose...da skal de forstås og behandles som en syk?
Det finnes de som ikke bryr seg om det er rett eller galt. Men vi er våre tanker. Vi kan velge å være good or bad. Uansett hva din mor gjorde eller din far ikke gjorde, har vi ett ansvar for våre handlinger. Mange kan vi forstå, prøver å forstå. Men ondskap i seg selv, med eller uten diagnose, nei, den forstår jeg ikke. Et "slemt" menneske suger til seg vår energi, dets ego er stort og blir større.
Få land i verden har det så godt som i Norge, men vi er av de landene som har mest sykdomsdiagnoser og sykefravær. Vi er det landet som klager mest, krever mest. Attpå til blir vi automatisk syke når vi mister jobben vår....uten at jeg riktig vet hva navnet på den sykdommen er!!!!!
Jeg er glad i livet. Jeg er glad for de små mirakler som stadig skjer meg, og rundt meg. Tenker på noe en lege sa til meg i et møte med psykolog, psykriater og overlege.. Ble litt provosert av utsagnet hans så det gikk en liten f.... i meg. Han sa "du har så mye å leve for". Ditt naut tenkte jeg, hva vet vel du om mitt liv? Så jeg svarte ham: Sett at jeg tar fra deg jobben din. Jeg tar fra deg ektefellen og barna dine. Jeg tar fra deg din gode økonomi. Jeg tar fra deg en god helse. Jeg tar fra deg muligheten til å bevege deg i skog og mark og ellers utenfor ditt hjem. Jeg tar fra deg hele ditt sosiale liv og lar deg sitte alene tilbake. Jeg tar fra deg opplevelser og ytre gleder. Så skal jeg si deg de samme ord..du har så mye å leve for. Og du skal gi meg svaret.
Jeg klager aldri over min situasjon som skjebnen har ført meg til. Hele livet har jeg hatt valg og kanskje har jeg tatt noen feil valg..valg som der og da føltes riktig. Som på sikt kanskje ikke var til det beste. Ved å ha vært sugen på livet i beste mening. Men livet er skjørt og ting og hendelser skjer som vi selv ikke er herre over. Og skjebnen vår..den må vi igjennom. Skjebne og karma.
Jeg er en positiv figur med godt humør og finner glede i de såkalte små ting. Det er viktig å være positiv og se lyst på livet. Det blir vi stadig fortalt..og vet selv. Men vi som sliter med smerter, sykdom..fysiske som psykiske, en vanskelig økonomi og mye tid alene...vi jobber mer enn andre for å holde oss positive. Vi er det på tross av, ikke på grunn av. Vi graver frem alle små lyspunkt og forstørrer de. ting som friske mennesker tar som en selvfølge og ikke ser engang.
Ofte tar jeg meg selv i å tenke..hva skal jeg snakke om når jeg er sammen med mine velfungerende venner. De snakker om siste sydentur, den nye bilen, festen de var på, den store familiemiddagen. Hva har jeg å berette som ikke opplever disse ytre gledene? Jeg er med på å diskuterte samfunnsrelaterte ting, historie, nyheter, ting jeg opplevde før. Før så mye ble tatt fra meg. Men ikke mye å snakke om i det jeg opplever i dag. For meg er det opplevelse å se en ny knopp på hawairosa, en venn som ringer, nyvaskede vinduer, at jeg har sovet en hel natt. Slik sett er jeg nok blitt litt kjedelig for andre...men dette er min verden nå. Så lite felles med mine venner annet enn samhold. Og det er jo fint. Men jeg savner venner som meg og slik jeg er blitt..en som har sin glede i en ny knopp og katten som ligger malende i fanget mitt. En som lever nøkternt, stille og rolig. Som kan dele mye. Men ikke av opplevelser eller hendelser.
Man mister etter hvert det nettverket og sosiale fellesskap man har med sine tidligere venner. Det er ikke de som forlater meg, det er jeg som forlater dem. Når den ene venninna mi ringer meg fra sitt nybygde hus i Holmenkollåsen for å fortelle om sine fire uker i Australia, ferien i Dubai, jenteturen til New York, kjæresteferien på Maldivene, rundreiser i USA...innser jeg at vi har blitt to vesener som lever i hver sin verden. Hun lever av sin ytre verden, jeg i min indre. Hennes opplevelse og minner er ikke mine. Slik de var før. Og ikke er det hun som har forandret seg..det er jeg. Ufrivillig har jeg havnet på den andre planeten, gjør det beste ut av det og har lært meg verdsette det jeg har og er i dag. Jeg misunner henne ikke, jeg unner henne the best..men må innrømme jeg noen ganger ønsker det hadde vært meg! Frisk, rask ..med mulighet til å oppfylle drømmer!
Samtidig er jeg så fullstendig klar over hva som skjer rundt omkring i verden. Er det rettferdig å sammenligne sin egen situasjon med samfunnet rundt oss. Eller mest rettferdig å sammenligne oss med resten av verden? Alle er vi kommet mirakuløst til denne verden. Med ambisjoner og håpet om et godt liv. Landegrenser gjør oss kulturelt forskjellige. Men ellers har vi de samme behov.
For et menneske på flukt fra tortur og terror, fra død, lemlestelse, voldtekt, sult, kulde... har jeg alt det som det mennesket drømmer om. Trygghet, mat på bordet, seng å sove i, tak over hodet. Med helsehjelp, kommunal hjelp, terapi grupper og noen som tar i mot når man faller. Og opplever vi sykdom, som ingen kan garanteres mot, vil legene, sykepleierene og terapeuter legge til rette for at vi skal bli friske..eller kunne leve så godt vi kan med sykdommen.
Å være takknemlig for livet, være glad for livet som er gitt oss..det er noe å leve for. Uten å merke av for innholdet. Alternativet til å ikke leve er så mørkt, så evigvarende. Og livet så altfor kort. Det er vanskelig å se for seg at det en dag skal være slutt. Aldri mer kunne gi en klem. Si noen trøstens ord. Høre noen si de bryr seg om deg. Aldri klappe katten kjærlig bak øret. Aldri mer spise en god middag, oppleve livet våkne til om våren og sommerens varme. Aldri mer av noe. Men her å nå kan vi nyte det som er, det vi har til rådighet, Ser vi ikke glede, kan vi finne det. Om vi ser oss rundt med åpne, klare øyne:-) Synes du det er lite, bruk fantasien og forstørr det opp. Bare det å se frem til et godt måltid er en glede, ikke sant?
En dag er alt for sent. For sent å endre. For sent å si. For sent å gjøre. Vi har bare dagen i dag. Så brutalt er livet, en dag er alt plutselig over. Det passer aldri å dø, men det passer alltid å gjøre det beste ut av det man har mens man lever.
Moralen i dette, I don`t have a clue:-))) Kanskje bare det at lykken finnes der du er:-)
Det hjelper ingen som har det vanskelig, at noen sitter for seg selv og tenker gode tanker om dem. Først når man handler på bakgrunn av tankene, utgjør det en forskjell for andre. Del de gode tankene du tenker om andre, med dem det gjelder.
I gruppa her er det mange som opplever den vonde ensomheten, vi er et samlingssted for å støtte hverandre, forstå hverandres lidelse.
Alle som har hørt Benny Borgs vond-vakre ballade «Den store dagen» har kjent klumpen i halsen, rusk i øyekroken og noen kanskje et lite stikk av dårlig samvittighet. Borg synger om en ensom bestemor som ordner til bursdagsselskapet sitt, men de tre barna hennes ringer én etter én og forteller at de ikke kan komme. – Vi snakker altfor lite om det å være ensom. Det å skulle si at du føler deg ensom i Norge i dag er svært tabubelagt. Det er det samme som å si at du ikke får til å mestre livet ditt. I dagens samfunn stilles det høye krav til at vi skal ha sosiale ferdigheter. Det å være ensom er noe mange opplever som et tegn på at man av en eller annen grunn ikke mestrer det. – Bare det å si at det er ingen som vil være sammen med deg høres for mange ut som et fullstendig nederlag. Men i vårt "velfungerende" land blir ensomheten større blant oss.
– Sterk og vedvarende ensomhet kan blant annet gi depresjon, søvnløshet og angst, men også kognitive vansker og hjertetilstander. En av ti eldre opplever betydelig grad av ensomhet, men også de yngre er sterkt overrepresentert i statistikken over betydelig ensomhet. – Vi kan alle bry oss litt ekstra i hverdagen og særlig følge med på folk i livsendringer, slik som skilsmisse, arbeidsløshet, dødsfall, flytting eller liknende. Vi trenger ikke skrive store avhandlinger for å vise vi bryr oss. Et god dag, tenker på deg..kan bety mye for en ensom sjel. Tidligere var vi ikke like godt informert om hva alle andre gjorde til enhver tid, men sosiale medier som Facebook og SnapChat har endret dette radikalt. Sosiale medier er med på å synliggjøre alt de andre gjør i hverdagen, som de blir invitert til og er med på. Da blir det desto tydeligere at en selv ikke er en del av det. Og desto mer trenger vi et sted å bli SETT og HØRT.
– Når vi snakker om ensomhet, ser vi det for oss som omtrent det samme som å skulle sitte alene på en fjelltopp. Men du kan kjenne deg like alene i en leilighet der du har naboer både over, under og ved siden av deg. Det betyr ikke at man snakker noe mer med dem av den grunn. – En ting er den formen for ensomhet der du har absolutt ingen. Du har forsøkt å oppnå kontakt og å bygge deg et nettverk, men du klarer det ikke. På sett og vis tror jeg det er den vondeste og som kan oppleves som den mest håpløse. – Det er også de som velger å være alene, og det er viktig å huske at det er noe helt annet. Men den ufrivillige isolasjonen som noen opplever, og opplevelsen av å ikke få gjort noe med situasjonen, kjennes veldig håpløs. Du føler du ikke har noe alternativ. – Så er det de som føler seg ensomme selv om de har folk rundt seg, fordi de ikke føler noe fellesskap med dem. Det handler om mangel på mennesker du kan dele følelsene eller tankene dine med.
I gruppa trenger ingen å føle seg ensomme. Men "vis deg frem" av og til, trenger bare si hei, så vet vi at du er der og legger merke til deg.
«Flere timer går forbi og dagen er blitt kveld, en trett gammel kvinne sovner inn. Hun sitter ensom, mens livet utenfor vinker farvel, mot en rødblomstret gardin. Det som hun fryktet skulle skje, men nektet å forstå, ble sannheten som hun måtte se. Da hennes datter ringte var det ikke mer å forstå, da hadde lysene brent ned.»
